Hvorfor jeg ikke snakker fransk

Fransklæreren min på gymnaset var fransk. Eller tysk. Eller russisk. Utenlansk var hun i alle fall. Hun snakket et slags nasalt norsk og hadde store humørsvingninger, fra sitt vennlige ”En gang til?” når vi hadde sunget en sang, til det skingrende ”Du skal brenne i helvete!” når en av elevene spurte om vi ikke kunne slippe gloseprøve denne uka. Det samme, vage smilet hadde hun imidlertid alltid på plass rundt munnen opp og ned hele humørskalaen, det lignet på Mona Lisas – helt uten sammenligning for øvrig – og det fikk meg alltid til å fundere på om hun visste noe jeg ikke visste eller om hun var gal. Det første var svært sannsynlig – hun kunne jo bl.a. fransk – men jeg konkluderte som regel med det siste.