Da jeg ble intervjuet på P2

I 1983 ble jeg for første (og hittil siste) gang intervjuet på riksdekkende radio. Grunnen til at jeg ble intervjuet, var at jeg var Norges yngste lærer, bare 14 år gammel. Jeg kan vel først som sist røpe at intervjuet ble en fiasko (selv om det ble sendt!)

For det første hadde reporteren ikke akkurat gjort noe scoop; jeg hadde ganske enkelt valgt badminton som valgfag, og siden skolen ikke hadde noen lærere som kunne ha faget, ble jeg like godt satt til å lede den tvilsomme gruppen. Den besto stort sett av småkriminelle smugrøykere. Jeg hadde i praksis ingen valg, men fikk femti kroner timen for tort og svie. Minimalt med pedagogisk utdannelse som jeg hadde, gikk det meste av tiden med til å løpe etter elevene og klype dem på unevnelige steder til de i hvert fall forsøkte å spille badminton.

Det var ikke nok at reporteren ikke hadde noen sak. Intervjuobjektet viste seg å være svært umedgjørlig. Jeg svarte kun med enstavelsesord; og sa ingenting uoppfordret. Det hjalp ikke at reporteren stoppet båndet flere ganger og innstendig ba meg om å si noe mer enn ”ja” og ”nei”.

Selv om intervjuet var klippet til det ugjenkjennelige før det ble sendt på lufta, hørte til og med jeg at det var veldig dårlig.