Familiens første snescooter
En dag i åttitallets spede begynnelse kom pappa hjem og fortalte at han hadde kjøpt en snescooter. Mamma i harnisk, hva skulle vi med en scooter? hvor mye kostet den? osv. Søster og jeg var desto gladere. Alle de andre familiene det var naturlig å sammenligne seg med hadde scooter, og endelig skulle vi også få en!
Jubelen gikk et par knepp ned da det viste seg at pappa hadde kjøpt den desidert minste scooteren i årets Yamaha-katalog; en ET 250 med 23 hestekrefter. Hverken noe fartsvidunder eller en arbeidshest, det var en scooter som var beregnet på (og registrert for) én person. Akkurat dette antok gamlingen ikke kom til å bli noe problem, han mente scooteren var mer enn stor nok for vår lille familie på fire.
Det ble søndag formiddag og tid for jomfruturen. Pappa klargjorde scooteren og mamma kledde på søster og meg. Hjemmestrikket ull innerst og finsk kvalitetsboblestoff ytterst. Svetten rant av kroppen da jeg passerte ytterdøra på tur til min første scooterekspedisjon Jeg håpet jeg skulle få prøve å kjøre litt, og jeg var veldig spent.
Pappa hadde bestemt at vi skulle kjøre til et fiskevann ca to mil unna; et vann han mente ingen visste om og som mest sannsynlig inneholdt mange storfisker. Vi lastet opp den lille, røde Yamahaen: pappa og jeg på scooteren, mamma og søster på den knøttlille sleden (sammen med et ekstra langt isbor, et par ryggsekker og en bensinkanne). Så skjøv pappa meg helt bakover og satte seg med det ene kneet oppå setet. Jeg satt plutselig halvveis på baklyset og halvveis på setet, men vi var på tur!
Etter omtrent en halv kilometer kom vi til den første bakken. Pappa kjørte scooteren bom fast i løssnøen. Deretter ga han full gass i trygg forvissning om at scooteren skulle sprette opp av snøfonna og la oss fortsette vår ferd. Istedet gravde scooteren seg bare dypere ned i snøen. Det så plutselig mørkt ut for turen.
Scenene som fulgte skal jeg spare leseren for, men nordnorsk bannskap har nok sjelden vært ”friskere” enn det var da.
Da vi kom hjem, hadde scooteren kjørt sin første kilometer, og pappas russiske skinnlue var gjennomvåt av svette.
posted by pm at 21:01
1 Comments:
èn ting er at ungene går julebukk og ihvertfall kanskje synger en litt koselig julesang ( selvom de fleste unger nå til dags knapt gidder å slenge på seg en sliten nisselue før de ringer på og står der med BÆREPOSEN og forventer alskens.. ), men - jupp - enig med deg der! Gøy at man kan kle seg ut (det pleide å hete karneval..) - men hvorfor skal de ha godteri for alt de gjør!?... kjedelig med ringeklokka da.. Artig lesning ble det da iallefall! :)
Legg inn en kommentar
<< Home