Søttitallsminne fra litt sør for Nordpolen
Frem til jeg flyttet hjemmefra (og faktisk en god stund etter) var det mamma som bestemte hva jeg skulle ha på meg. Vinterkolleksjonene mine var sterkt påvirket av hva som var på tilbud i klesbutikkene i Nuorgam de gangene vi var der. For de som ikke er fanatisk opptatt av finsk geografi, kan jeg opplyse om at Nuorgam er navnet på et sted rett over grensa fra Norge, ”bare” ca. 15 mil fra Båtsfjord. Øst-Finnmarks Strømstad, så å si. Kjøtt, toalettpapir(!) og dessverre også klær byttet raskt eiere, og alle som handlet der ble kraftig snytt på vekslingskursen av de svette finlenderne bak disken. Til gjengjeld smuglet foreldrene mine atskillige mengder kjøtt over grensa, så det gikk vel på en måte opp i opp.
- Denne var vel fin? sa mamma nesten troverdig mens hun holdt opp en mørkegrønn kordfløyelsbukse med et stort ”Luhta”-merke på baklomma. - Hvis du prøver den skal du få en Kalle Anka-brus til! Fokusert på belønningen entret jeg det illeluktende prøverommet og dro på meg slengbuksa (trang i lårene, desto videre ved anklene). Prisen for den Kalle Anka-brusen skulle vise seg å bli høy.
Da det ble vinter, sugde kordfløyelen til seg og holdt på all snø som måtte komme nær den. Denne egenskapen, i kombinasjon med at det på skolen var vanlig praksis at alle elevene skulle ut i alle friminuttene, ble drepen for bruksverdien. Når jeg var ute samlet buksa snø. Når jeg kom inn igjen tinte snøen, og jeg ble våt.
Etter skoletid gikk de mest moteriktige guttene en slags robotgange hjem. Buksa var frosset til is, og det gikk ikke å bøye knærne.
- Denne var vel fin? sa mamma nesten troverdig mens hun holdt opp en mørkegrønn kordfløyelsbukse med et stort ”Luhta”-merke på baklomma. - Hvis du prøver den skal du få en Kalle Anka-brus til! Fokusert på belønningen entret jeg det illeluktende prøverommet og dro på meg slengbuksa (trang i lårene, desto videre ved anklene). Prisen for den Kalle Anka-brusen skulle vise seg å bli høy.
Da det ble vinter, sugde kordfløyelen til seg og holdt på all snø som måtte komme nær den. Denne egenskapen, i kombinasjon med at det på skolen var vanlig praksis at alle elevene skulle ut i alle friminuttene, ble drepen for bruksverdien. Når jeg var ute samlet buksa snø. Når jeg kom inn igjen tinte snøen, og jeg ble våt.
Etter skoletid gikk de mest moteriktige guttene en slags robotgange hjem. Buksa var frosset til is, og det gikk ikke å bøye knærne.
