Rapport fra skolevesenet
Hvis du som leser dette er noe i nærheten av min alder (trettisjuåthalt), husker du Filmrommet fra skoletiden. Omtrent en skoletime i uka ble hele klassen tatt med til dette rommet som lignet litt på en kino. Forventningen var alltid høy: skulle vi få se en film om dinosaurer? Muligens noe action fra krigen? Eller kanskje til og med en ren cowboyfilm, med storslagne indianer og hvit-scener fra den amerikanske prærien?
Vi ble alltid skuffet. Læreren, som for øvrig på den tiden alltid hadde skjegg, kunne for eksempel åpne seansen med å proklamere at dagens film var en informasjonsfilm om moderniseringen av jordbruket. Av og til var temaet hentet fra utlandet, da som regel trevirkeindustrien i det gamle Ungarn eller rasistiske fremstillinger av fattige barn i Afrika.
Hvilken film vi skulle se var likevel ikke så viktig. Læreren fikk nemlig sjelden eller aldri satt den i gang. En skoletime varer i 45 minutter. Statens Skolefilmkontroll hadde tilpasset lengden på filmene til dette, og sørget for at de varte i 40 minutter. De hadde altså beregnet fem minutter til å sette på filmen. Dette tidsskjemaet ble alltid sprengt.
Frem til jeg gikk i sjette klasse var det 16 mm-film som rådet på skolens multimediarom. For læreren var dette en teknologi som lå langt over kompetanseområdet. Hvis han i det hele tatt klarte å træ filmen frem og tilbake gjennom filmapparatet og satt den i gang, stoppet den opp etter få sekunder og begynte å brenne. Dette fremkalte uten unntak vill jubel i klasserommet, med påfølgende kjeft fra den svette og frustrerte læreren. Dette gjentok seg et par ganger før læreren gikk på lærerværelset etter hjelp. De statlig tildelte fem minuttene var for lengst forbi.
Mens læreren var borte, trakk de rampete guttene ut kontakten i fremviseren, noe som tilsvarte nye to minutter med feilsøking av den andre læreren som nå var i ilden. Han fikk selvsagt ikke heller filmen i gang, men brente i stedet filmen av så mange steder at den etter ca. 25 minutter var ødelagt. Da begge lærerne innså at filmen var ødelagt, satte de på en gammel Donald-film som alltid lå i skapet bakerst i klassrommet. Den varte i ti minutter, og etter det fikk vi langt friminutt.
Utpå åttitallet kom videoen, noe mange lærere hadde sett frem til. Inn med kassetten, trykk på “Play”, og filmen gikk av seg selv. Trodde de. Men neida. Bare de aller færreste hadde hørt om flere kanaler enn NRK, og det å skifte til videokanalen var ikke gjort i en fei. Det ble trykket på knappene og skrudd på de små hjulene som var på datidens tv-apparater, og videooperatøren - nå med enda lengre og noe gråere skjegg - fant av en eller annen grunn ikke tilbake til NRK, for ikke å snakke om videokanalen. Videofilmer brant ikke, men læreren svettet likevel. Da han skjønte at tidslimiten var overskredet, satte han på den gamle Donaldfilmen igjen, og vi fikk tyve minutters friminutt.
Jeg hadde helt glemt dette fenomenet med lærere og deres fullstendige teknologianalfabetisme inntil lørdag. Da var jeg på et skolemarked. Det var veldig koselig. Elevene hadde øvd inn forskjellige numre og foreldrene hadde bakt kaker. Så skulle sangnumrene begynne. Alle ble ledet inn i et stort klasserom som sannsynligvis var musikkrommet. Det var kanskje 40-50 mennesker der. Alle så at læreren tok mikrofonen og begynte å snakke, men publikum hørte ikke et ord av det som ble sagt. Da han snudde seg og begynte å fikle med forsterkeren, gikk jeg. Det var på tide med et langt friminutt.
Vi ble alltid skuffet. Læreren, som for øvrig på den tiden alltid hadde skjegg, kunne for eksempel åpne seansen med å proklamere at dagens film var en informasjonsfilm om moderniseringen av jordbruket. Av og til var temaet hentet fra utlandet, da som regel trevirkeindustrien i det gamle Ungarn eller rasistiske fremstillinger av fattige barn i Afrika.
Hvilken film vi skulle se var likevel ikke så viktig. Læreren fikk nemlig sjelden eller aldri satt den i gang. En skoletime varer i 45 minutter. Statens Skolefilmkontroll hadde tilpasset lengden på filmene til dette, og sørget for at de varte i 40 minutter. De hadde altså beregnet fem minutter til å sette på filmen. Dette tidsskjemaet ble alltid sprengt.
Frem til jeg gikk i sjette klasse var det 16 mm-film som rådet på skolens multimediarom. For læreren var dette en teknologi som lå langt over kompetanseområdet. Hvis han i det hele tatt klarte å træ filmen frem og tilbake gjennom filmapparatet og satt den i gang, stoppet den opp etter få sekunder og begynte å brenne. Dette fremkalte uten unntak vill jubel i klasserommet, med påfølgende kjeft fra den svette og frustrerte læreren. Dette gjentok seg et par ganger før læreren gikk på lærerværelset etter hjelp. De statlig tildelte fem minuttene var for lengst forbi.
Mens læreren var borte, trakk de rampete guttene ut kontakten i fremviseren, noe som tilsvarte nye to minutter med feilsøking av den andre læreren som nå var i ilden. Han fikk selvsagt ikke heller filmen i gang, men brente i stedet filmen av så mange steder at den etter ca. 25 minutter var ødelagt. Da begge lærerne innså at filmen var ødelagt, satte de på en gammel Donald-film som alltid lå i skapet bakerst i klassrommet. Den varte i ti minutter, og etter det fikk vi langt friminutt.
Utpå åttitallet kom videoen, noe mange lærere hadde sett frem til. Inn med kassetten, trykk på “Play”, og filmen gikk av seg selv. Trodde de. Men neida. Bare de aller færreste hadde hørt om flere kanaler enn NRK, og det å skifte til videokanalen var ikke gjort i en fei. Det ble trykket på knappene og skrudd på de små hjulene som var på datidens tv-apparater, og videooperatøren - nå med enda lengre og noe gråere skjegg - fant av en eller annen grunn ikke tilbake til NRK, for ikke å snakke om videokanalen. Videofilmer brant ikke, men læreren svettet likevel. Da han skjønte at tidslimiten var overskredet, satte han på den gamle Donaldfilmen igjen, og vi fikk tyve minutters friminutt.
Jeg hadde helt glemt dette fenomenet med lærere og deres fullstendige teknologianalfabetisme inntil lørdag. Da var jeg på et skolemarked. Det var veldig koselig. Elevene hadde øvd inn forskjellige numre og foreldrene hadde bakt kaker. Så skulle sangnumrene begynne. Alle ble ledet inn i et stort klasserom som sannsynligvis var musikkrommet. Det var kanskje 40-50 mennesker der. Alle så at læreren tok mikrofonen og begynte å snakke, men publikum hørte ikke et ord av det som ble sagt. Da han snudde seg og begynte å fikle med forsterkeren, gikk jeg. Det var på tide med et langt friminutt.
posted by pm at 21:39
3 Comments:
å, kjenner meg så sinnsykt igjen! hehehe. det er helt utrolig hvordan lærer=dårlig teknologisk sans... Jeg opplevde dette senest på høyskolen i Oslo, da den kvinnelige norsk-læreren sleit med "overheaden"..! Det hele toppet seg da hun trakk i snoren for å få ned lerrettet, og hele greia løsnet og falt over henne og vi så bare et stort, hvitt rabalder og kunne vagt høre noe mumling et sted der innenfra. Det glemmer jeg ALDRI!!...
Utrolig kult skrevet PM! :)
Eg trur det e et eget gen som ligg latent i alle lærer-spire... Som lærer i 2007 med en stadig økende teknologi i skolen, kjenn eg at hjertet banka litt ekstra og handflaten blir klam bære med tanken på å sett på en dvd-spiller..! Har liksom litt angst førr å bli den neste som står der å knota og knota! Å eg tvila ikkje på at eg blir det! Eg e skikkeli lite tekninsk. Nei takke seg te tavle og overhead!(Som verska...;))
tekninsk faktisk...
Legg inn en kommentar
<< Home