For et løp!

Fellesstarten i sykkel-VM i Madrid er nok det beste sykkelløpet jeg har sett noen gang. Mange trodde nok at Italia skulle kjøre Fassa Bortolo-tog for å dra opp spurten for Alessandro Petacchi, og noen nordmenn trodde til og med at Thor Hushovd skulle klare jobben alene og komme først over målstreken. Men selv om det var Tom Boonen – en av de store favorittene – som vant, utviklet de siste par rundene seg til å bli litt av en thriller.

Da det man trodde skulle bli det avgjørende bruddet gikk, så Paolo Bettini selvsikker ut. Selv om han var eneste italiener, og Spania hadde hele tre mann med, oppførte han seg som kaptein. Hele 30 km før mål, i den bratteste bakken, støtet Bettini, men fikk overraskende kontant svar på tiltale av den unge tyskeren med den fabelaktige teknikken, Fabian Wegmann. Disse to ble raskt innhentet, og vi fikk se mange halsbrekkende støt fra bl.a. den danske CSC-rytteren Jakob Piil.

Etterhvert som hovedfeltet nærmet seg utbrytergruppen, var det flere som kom opp til utbryterne, og til slutt hadde vi et samlet felt, om enn veldig strukket ut. Og så – rett før den siste bakken – var plutselig Aleksandre Vinokourov der, den kasakstanske mesteren som er kjent for å gi gass når alle andre er tomme for krefter. Som forventet støtet han, og rett før målgang så det ut som om kampen skulle stå mellom Vino, Bettini og heloransje Michael Boogerd. Men i den siste svingen, med bare noen få hundre meter igjen, tok hovedfeltet dem igjen. Ut av intet dukket Tom Boonen opp, og alle visste at VM var avgjort. Alejandro Valverde kapret andreplassen, og reddet vertsnasjonens ære, mens den noe ukjente Anthony Geslin sørget for at de franske fargene også fikk komme på pallen.

De norske supporterne måtte dessverre vente enda seks minutter på Hushovd, det gikk ikke denne gangen for oksen.

Tegn på at Norge ikke er helt friskt

- Statistisk sentralbyrå har beregnet at mer enn 50 % av norske ekteskap vil ende i skilsmisse. Kan man forvente å få bryllupsgavene tilbake noen år etter at man har gitt dem?

- En gjennomsnittsnordmann ser to timer og tjueto minutter på tv hver dag. Hva er det vi finner der inne? Hva er det vi rømmer fra?

- Om noen år er skolebøkene sponset av store selskaper. Da er det ikke lenge til de dikterer historien.

- Hilde Hummelvoll lager tv-program der hun hjelper folk å kaste ting (så de får plass til å kjøpe flere ting?)

Hvorfor jeg ikke snakker fransk

Fransklæreren min på gymnaset var fransk. Eller tysk. Eller russisk. Utenlansk var hun i alle fall. Hun snakket et slags nasalt norsk og hadde store humørsvingninger, fra sitt vennlige ”En gang til?” når vi hadde sunget en sang, til det skingrende ”Du skal brenne i helvete!” når en av elevene spurte om vi ikke kunne slippe gloseprøve denne uka. Det samme, vage smilet hadde hun imidlertid alltid på plass rundt munnen opp og ned hele humørskalaen, det lignet på Mona Lisas – helt uten sammenligning for øvrig – og det fikk meg alltid til å fundere på om hun visste noe jeg ikke visste eller om hun var gal. Det første var svært sannsynlig – hun kunne jo bl.a. fransk – men jeg konkluderte som regel med det siste.

Varm

Man blir, paradoksalt nok, ofte varm om natten, tiden på døgnet da alt ellers er mørkt og kaldt. Natten er tiden for de varme, frie drømmene; de uten dagslysets realistiske begrensninger og solens kalde rutiner. I den varme drømmen eksisterer hverken tid eller rom, bare følelser og stemninger. Det handler om å bevare varmen fra den kalde natten, ta den med seg inn i den nye dagen (det kommer alltid en ny dag). Som en mental, termodynamisk øvelse skal man la sin varme renne over til de kalde omgivelsene; man bruker dagen til dette. Natten kommer fortere enn man tror, og da genereres ny varme i drømmene.

Det er kretsløpet: varm natt kald dag, varm natt, kald dag.