Gatekjøkkenkø. Et skuespill nesten fra virkeligheten, nærmere bestemt Flekkefjord.

Scene:
Utenfor gatekjøkkenet i Flekkefjord. Klokken er omlag halv to på natten.

Dei som er med:
- Ungt par, begge dritfulle og nyforelsket.
- Middelaldrende mann, overstadig beruset.
- Ung gutt i luka.
- Fortelleren, relativt kjørbar.
-------
Fortelleren venter på at bestillingen hans skal ligge den tilmålte tiden i det resirkulerte fettet i gryta bak disken. Mannen i det unge paret nyser brått fem-seks ganger etter hverandre. Han røyker videre på sigaretten sin og putter et par pommes frites i munnen.

Nytt nyseanfall, denne gangen flere og mer voldsomme nys. Han kysser dama, røyker videre og spiser noen flere franske poteter.

Middeladrende mann ankommer, om enn noe ustødig, og går bort til luka.

- Jeg vil ha en hamburger.

Gutt i luka: Hvilken størrelse vil du ha? De koster 60, 70, 80 og 95 kroner.

Middelaldrende mann tenker seg om. Lenge.

Det unge paret kliner, han er fortsatt ikke ferdig med sigaretten. Kort pause i kliningen mens han røyker litt til og får enda et nyseanfall. Det varer i nesten et minutt. Noen flere pommes frites og tilbake i kliningen.

Middeladrende mann: Kan jeg få en åtti kroners hamburger.

Gutt i luka: Det blir, eh, åtti kroner.

Mannen: Hæ?

Gutt i luka: Åtti kroner.

Mannen: HÆ?

Gutt: DET BLIR ÅTTI KRONER.

Mannen leter i alle lommene før han finner nok penger og betaler.

Fortellerens matpose blir langet over disken. Mens han går mot hotellet, blir nysene lenger og lenger borte.

Rapport fra skolevesenet

Hvis du som leser dette er noe i nærheten av min alder (trettisjuåthalt), husker du Filmrommet fra skoletiden. Omtrent en skoletime i uka ble hele klassen tatt med til dette rommet som lignet litt på en kino. Forventningen var alltid høy: skulle vi få se en film om dinosaurer? Muligens noe action fra krigen? Eller kanskje til og med en ren cowboyfilm, med storslagne indianer og hvit-scener fra den amerikanske prærien?

Vi ble alltid skuffet. Læreren, som for øvrig på den tiden alltid hadde skjegg, kunne for eksempel åpne seansen med å proklamere at dagens film var en informasjonsfilm om moderniseringen av jordbruket. Av og til var temaet hentet fra utlandet, da som regel trevirkeindustrien i det gamle Ungarn eller rasistiske fremstillinger av fattige barn i Afrika.

Hvilken film vi skulle se var likevel ikke så viktig. Læreren fikk nemlig sjelden eller aldri satt den i gang. En skoletime varer i 45 minutter. Statens Skolefilmkontroll hadde tilpasset lengden på filmene til dette, og sørget for at de varte i 40 minutter. De hadde altså beregnet fem minutter til å sette på filmen. Dette tidsskjemaet ble alltid sprengt.

Frem til jeg gikk i sjette klasse var det 16 mm-film som rådet på skolens multimediarom. For læreren var dette en teknologi som lå langt over kompetanseområdet. Hvis han i det hele tatt klarte å træ filmen frem og tilbake gjennom filmapparatet og satt den i gang, stoppet den opp etter få sekunder og begynte å brenne. Dette fremkalte uten unntak vill jubel i klasserommet, med påfølgende kjeft fra den svette og frustrerte læreren. Dette gjentok seg et par ganger før læreren gikk på lærerværelset etter hjelp. De statlig tildelte fem minuttene var for lengst forbi.

Mens læreren var borte, trakk de rampete guttene ut kontakten i fremviseren, noe som tilsvarte nye to minutter med feilsøking av den andre læreren som nå var i ilden. Han fikk selvsagt ikke heller filmen i gang, men brente i stedet filmen av så mange steder at den etter ca. 25 minutter var ødelagt. Da begge lærerne innså at filmen var ødelagt, satte de på en gammel Donald-film som alltid lå i skapet bakerst i klassrommet. Den varte i ti minutter, og etter det fikk vi langt friminutt.

Utpå åttitallet kom videoen, noe mange lærere hadde sett frem til. Inn med kassetten, trykk på “Play”, og filmen gikk av seg selv. Trodde de. Men neida. Bare de aller færreste hadde hørt om flere kanaler enn NRK, og det å skifte til videokanalen var ikke gjort i en fei. Det ble trykket på knappene og skrudd på de små hjulene som var på datidens tv-apparater, og videooperatøren - nå med enda lengre og noe gråere skjegg - fant av en eller annen grunn ikke tilbake til NRK, for ikke å snakke om videokanalen. Videofilmer brant ikke, men læreren svettet likevel. Da han skjønte at tidslimiten var overskredet, satte han på den gamle Donaldfilmen igjen, og vi fikk tyve minutters friminutt.

Jeg hadde helt glemt dette fenomenet med lærere og deres fullstendige teknologianalfabetisme inntil lørdag. Da var jeg på et skolemarked. Det var veldig koselig. Elevene hadde øvd inn forskjellige numre og foreldrene hadde bakt kaker. Så skulle sangnumrene begynne. Alle ble ledet inn i et stort klasserom som sannsynligvis var musikkrommet. Det var kanskje 40-50 mennesker der. Alle så at læreren tok mikrofonen og begynte å snakke, men publikum hørte ikke et ord av det som ble sagt. Da han snudde seg og begynte å fikle med forsterkeren, gikk jeg. Det var på tide med et langt friminutt.

Nærsnakk

Det er mange måter å snakke på. Noen snakker mye, andre lite. Enkelte snakker høyt, mens andre igjen snakker lavt. Jeg snakker nært. Spesielt når jeg blir ivrig.

Det var en venninne som gjorde meg oppmerksom på mitt lille handicap. Vi var på vei ut fra Rimi da hun spurte om jeg kjente hun som satt i kassa.

-Nei, svarte jeg, hvorpå hun forklarte dette med intimgrenser for meg.

-Du sto for nær henne da du betalte, avsluttet hun.

Noen uker senere var jeg på en annen butikk. Gutten bak kassaapparatet var opptatt med å scanne strekkoden på varene mine, samtidig som jeg fant fram Visakortet. Idet han sa sluttsummen og så opp på meg, merket jeg at han skvatt. Jeg skjønte at jeg sto for nært. Handelen ble hastig avsluttet på armlengdes avstand fra kortleseren.

Så gikk det bra lenge. Flere måneder, faktisk. Helt til her om dagen, da jeg kom i prat med en kollega på jobben. En litt eldre kar, veldig koselig og med lang erfaring i bransjen. Jeg husker ikke hva vi pratet om, men jeg husker slutten av samtalen. Uten at jeg hadde merket det, hadde han rygget flere skritt for å holde avstanden til meg. Plutselig smalt han bakhodet i bokhylla som sto bak han. Han så lett forskremt ut, men lot som ingenting.

-Vi snakkes, sa jeg og gikk.

Potetgull til middag

I dag har jeg spist grillet kylling med potetgull til middag. I går også. Hvis jeg ikke legger om kostholdet mitt snart, kommer blodårene mine til å bli tettere enn kloakken på et fullbooket gresk badehotell dagen etter “Gyros Night”.

Ny start

En mandag morgen for over et år siden våknet jeg ikke. Litt utpå dagen bestemte jeg meg for å si opp jobben. Siden da har det meste blitt bedre.

Potetkrøll

Det var en av de innledende kampene under siste VM. Jeg ble med gutta på fotballpub, selv om jeg er godt under middels interessert i fotball. Det var ikke så mange flere enn oss der, bare ti-tolv stykker som satt spredt i grupper på to og tre.

Like før avspark bestilte vi mat. Forskjellige burgere med bakt potet, pommes frites eller båtpoteter. Jeg husker ikke helt hvem som spilte, men det ene laget var klart best allerede fra start. Litt forsinket, og før maten ble servert, kom sistemann. Han var invitert av en av de andre, og jeg kjente han ikke. Kelneren kom bort og spurte om hvilken burger han ville ha.

- Vanlig hamburger, svarte han.

- Og hva slags potet vil du ha med den, spurte kelneren.

Den nyankomne ble brått litt tankefull, og jeg glemte helt å følge med på fotballkampen.

- Har dere pimpernell?

Har ni byxöppnare?

Boksåpneren min er utslitt, og den store pepperkvernen jeg fikk i tredveårsgave er for lengst tom. Jeg har muligens vært single for lenge.

Helvetes Halloween

I riktig gamle dager het det “helgemess”. Senere ble det kalt “Allehelgensdag”. Ingen av begrepene innbød spesielt til fest, og merkedagene ble forbigått i stillhet.

Så var det noen som fant på at man skulle kalle det Halloween, som amerikanerne gjorde. Ikke nok med det. Man skulle samtidig sende ungene ut av huset, utkledd som spøkelser eller hekser, for å ringe på hos alle nære og fjerne naboer for å tigge godterier.

Denne skikken, eller uskikken, er selvsagt bra for barna. Halloween er den eneste kvelden i året da det er fullstendig legalt å ringe på hos alle i nabolaget. Vanligvis løper de avsted og gjemmer seg, men på Halloween blir ungende stående ved døra. Når man åpner, roper de “knask eller knep”, hva nå det måtte bety, og forventer at man tømmer godteskapet for å gjøre dem lykkelige. Det skal presiseres at dette er nøyaktig de samme djevelungene som hver eneste høstkveld ringer på døra og løper og gjemmer seg i hekken.

- Ikke i år, tenkte jeg. Jeg hadde en plan. Først ble jeg litt lenge på jobben. Så dro jeg hjem og snek meg inn i leiligheten uten å slå på lysene. Planen var å sitte ved pc-en til i åttetiden, da jeg antok at det verste rushet hadde gitt seg. Mens pc-en startet opp, fikk jeg en idé. Jeg ville finne ut om det var mulig å slå av ringeklokken, så jeg slapp å høre på ringingen fra de mest innbitte ungene. Jeg mente jeg hadde sett en bryter i sikringsskapet.

I det dunkle lyset fra skjermen på den startende datamaskinen studerte jeg koblingsoversikten til sikringene. Jeg fant ringetrafoen og slo av bryteren. Hovedbryteren, viste det seg. Den mørke leiligheten ble helt mørk, og datamaskinen ble stille.

Etter å ha fått strømmen tilbake og tenkt på alle klokkene jeg nå måtte stille på nytt, slo jeg på pc-en igjen. Etter en stund fikk jeg en feilmelding om at harddisken var ødelagt. Det var nok strømbruddet som hadde gitt den dødsstøtet.

Resten av kvelden ble jeg sittende og spise godterier i det blå feilmeldingslyset fra den havarerte pc-en, mens ringeklokken ringte uavlatelig.

Familiens første snescooter

En dag i åttitallets spede begynnelse kom pappa hjem og fortalte at han hadde kjøpt en snescooter. Mamma i harnisk, hva skulle vi med en scooter? hvor mye kostet den? osv. Søster og jeg var desto gladere. Alle de andre familiene det var naturlig å sammenligne seg med hadde scooter, og endelig skulle vi også få en!

Jubelen gikk et par knepp ned da det viste seg at pappa hadde kjøpt den desidert minste scooteren i årets Yamaha-katalog; en ET 250 med 23 hestekrefter. Hverken noe fartsvidunder eller en arbeidshest, det var en scooter som var beregnet på (og registrert for) én person. Akkurat dette antok gamlingen ikke kom til å bli noe problem, han mente scooteren var mer enn stor nok for vår lille familie på fire.

Det ble søndag formiddag og tid for jomfruturen. Pappa klargjorde scooteren og mamma kledde på søster og meg. Hjemmestrikket ull innerst og finsk kvalitetsboblestoff ytterst. Svetten rant av kroppen da jeg passerte ytterdøra på tur til min første scooterekspedisjon Jeg håpet jeg skulle få prøve å kjøre litt, og jeg var veldig spent.

Pappa hadde bestemt at vi skulle kjøre til et fiskevann ca to mil unna; et vann han mente ingen visste om og som mest sannsynlig inneholdt mange storfisker. Vi lastet opp den lille, røde Yamahaen: pappa og jeg på scooteren, mamma og søster på den knøttlille sleden (sammen med et ekstra langt isbor, et par ryggsekker og en bensinkanne). Så skjøv pappa meg helt bakover og satte seg med det ene kneet oppå setet. Jeg satt plutselig halvveis på baklyset og halvveis på setet, men vi var på tur!

Etter omtrent en halv kilometer kom vi til den første bakken. Pappa kjørte scooteren bom fast i løssnøen. Deretter ga han full gass i trygg forvissning om at scooteren skulle sprette opp av snøfonna og la oss fortsette vår ferd. Istedet gravde scooteren seg bare dypere ned i snøen. Det så plutselig mørkt ut for turen.

Scenene som fulgte skal jeg spare leseren for, men nordnorsk bannskap har nok sjelden vært ”friskere” enn det var da.

Da vi kom hjem, hadde scooteren kjørt sin første kilometer, og pappas russiske skinnlue var gjennomvåt av svette.

Søttitallsminne fra litt sør for Nordpolen

Frem til jeg flyttet hjemmefra (og faktisk en god stund etter) var det mamma som bestemte hva jeg skulle ha på meg. Vinterkolleksjonene mine var sterkt påvirket av hva som var på tilbud i klesbutikkene i Nuorgam de gangene vi var der. For de som ikke er fanatisk opptatt av finsk geografi, kan jeg opplyse om at Nuorgam er navnet på et sted rett over grensa fra Norge, ”bare” ca. 15 mil fra Båtsfjord. Øst-Finnmarks Strømstad, så å si. Kjøtt, toalettpapir(!) og dessverre også klær byttet raskt eiere, og alle som handlet der ble kraftig snytt på vekslingskursen av de svette finlenderne bak disken. Til gjengjeld smuglet foreldrene mine atskillige mengder kjøtt over grensa, så det gikk vel på en måte opp i opp.

- Denne var vel fin? sa mamma nesten troverdig mens hun holdt opp en mørkegrønn kordfløyelsbukse med et stort ”Luhta”-merke på baklomma. - Hvis du prøver den skal du få en Kalle Anka-brus til! Fokusert på belønningen entret jeg det illeluktende prøverommet og dro på meg slengbuksa (trang i lårene, desto videre ved anklene). Prisen for den Kalle Anka-brusen skulle vise seg å bli høy.

Da det ble vinter, sugde kordfløyelen til seg og holdt på all snø som måtte komme nær den. Denne egenskapen, i kombinasjon med at det på skolen var vanlig praksis at alle elevene skulle ut i alle friminuttene, ble drepen for bruksverdien. Når jeg var ute samlet buksa snø. Når jeg kom inn igjen tinte snøen, og jeg ble våt.
Etter skoletid gikk de mest moteriktige guttene en slags robotgange hjem. Buksa var frosset til is, og det gikk ikke å bøye knærne.

Da jeg ble intervjuet på P2

I 1983 ble jeg for første (og hittil siste) gang intervjuet på riksdekkende radio. Grunnen til at jeg ble intervjuet, var at jeg var Norges yngste lærer, bare 14 år gammel. Jeg kan vel først som sist røpe at intervjuet ble en fiasko (selv om det ble sendt!)

For det første hadde reporteren ikke akkurat gjort noe scoop; jeg hadde ganske enkelt valgt badminton som valgfag, og siden skolen ikke hadde noen lærere som kunne ha faget, ble jeg like godt satt til å lede den tvilsomme gruppen. Den besto stort sett av småkriminelle smugrøykere. Jeg hadde i praksis ingen valg, men fikk femti kroner timen for tort og svie. Minimalt med pedagogisk utdannelse som jeg hadde, gikk det meste av tiden med til å løpe etter elevene og klype dem på unevnelige steder til de i hvert fall forsøkte å spille badminton.

Det var ikke nok at reporteren ikke hadde noen sak. Intervjuobjektet viste seg å være svært umedgjørlig. Jeg svarte kun med enstavelsesord; og sa ingenting uoppfordret. Det hjalp ikke at reporteren stoppet båndet flere ganger og innstendig ba meg om å si noe mer enn ”ja” og ”nei”.

Selv om intervjuet var klippet til det ugjenkjennelige før det ble sendt på lufta, hørte til og med jeg at det var veldig dårlig.

Verdensrekord i smatting og fingerslikking

En afrikaner (er det politisk korrekt nok, tro?), type tynn og ganske liten, spiste et McMeal på toget, og lagde de høyeste smattelydene jeg har hørt. Da han var ferdig, stakk han en og en finger helt inn i munnen og slikket den ren. Det var mindre motbydelig enn man kanskje forestiller seg, men desto mer fascinerende.

Pilatesfjert

I går var jeg på Pilates på Spenst. Det var tydelig at flere av husmødrene som var der, ikke var så vant med å trene, for hun som lå på matten ved siden av min, slapp en fjert da vi fikk beskjed av instruktøren om å stramme magemusklene.

Hit men ikke mye lenger

Jeg har vansker med å følge en tankerekke særlig langt. Av og til lurer jeg på hva det kommer av. Nå, for eksempel, har jeg allerede begynt å tenke på den store posen med Kinderegg jeg har i nattbordskuffen.

Banos

I dag vil jeg slå et slag for Banos, dette deilige bananpålegget som etter designet på boksen å dømme må ha vært på markedet en god stund.

Banos inneholder bananer i lange baner (nærmere bestemt 36 %), men sikkert også like mye sukker. Ispedd noen kunstige tilsetningsstoffer jeg ikke vet navnet på, får blandingen toppscore i kategoriene smak og konsistens. Det er ingen fjonge art directors som har fått forandre boksens utseende; nei, designet er det samme som det alltid har vært. Når så du forresten sist en reklame for Banos? At Stabburet nekter å oppgi sukkerinnholdet, tyder på at oppskriften er uforandret siden syttittallet. Da var jo sukker luksus, og ikke – som nå – en helsetrussel for hele befolkningen.

Jeg har imidlertid en vag følelse av at Banos begynner å bli utkonkurrert av nye pålegg, og dermed er på vei ut av markedet. Min oppfordring blir dermed å starte støttekjøp av Banos! Hva med liten skive med deilig Banos til kaffen etter søndagsfrokosten? Eller hvorfor ikke gå helt – kre-hemt – bananas og ha Banos på matpakken en vanlig tirsdag? Med enkle grep og med samlede krefter kan vi videreføre dette fantastiske pålegget til nye generasjoner!

Dansker og dansk

Danmark er et fint land, men hver gang jeg er der, blir jeg forundret av danskene. Innledningsvis tror de nok at jeg er dansk (hvorfor skulle de ikke det?), og sier klæbbehætt eller s’gu halvfjers kråååner. Jeg sier naturlig nok som regel hæ? og så kommer det virkelig rare: de begynner å snakke enten et merkelig slags svensk eller (enda merkeligere) engelsk med dansk uttale. Da pleier jeg bare å snakke smilende i vei på min nordnorske dialekt, og etter bare kort tid får jeg det jeg vil ha, enten det er mat eller svar på det jeg lurer på.

Ny sykkel

Jeg har vært og hentet min nye sykkel. Den ligger i bilen, umontert, og jeg er på tur hjem fra Danmark. Jeg har hatt rammen ute av emballasjen og kjent på det lette og sterke karbonet, sett på de italienske formene. Hjulene er fortsatt i de brune pappeskene sine, og de øvrige komponentene ligger fortsatt urørt i sine glatte, skinnende Campagnolo-kartonger. Det fjærlette setet er trukket i hvitt skinn, og jeg har lagt det tilbake i plastposen etter å ha kjent på det litegrann.

Når jeg kommer hjem skal jeg pakke ut alle delene og skru den sammen. Etter jeg har gjort det, regner jeg med at sykkelabstinensen når et nytt høydepunkt, og jeg kommer til å bestille en tur til Gran Canaria. På den grove asfalten skal min nye sykkel få prøve seg. Oppover, bortover og nedover. Deretter litt fininnstilling på hotellet om kvelden. Så en ny tur dagen etter. Jeg smiler og blir varm i magen bare ved tanken, og jeg kan nesten ikke vente.

Skåret i gleden er at sykkelen fra i fjor må selges. Men jeg lover å finne en verdig kjøper

Sørover

I setet foran: en eldre dame som sitter med hatt og kåpe på, hun satt allerede slik da han gikk ombord i flyet for over to timer siden, bak ham sitter en pen men irriterende tyggegummislafsende jente, heldigvis har han iPoden med, så han kan høre på Dylan i stedet. Over midtgangen, til venstre, sitter en annen jente og stort sett sover, han kan se at hun har dårlig hud, men hun er pen likevel, forresten virker alle jenter pene på ham, det har de gjort lenge. Foran den sovende jenta, skrått til venstre for ham, sitter et par overvektige menn, de kom visst på i Hammerfest, og en av dem drikker konjakk, den søte lukten kvalmer ham. Helt foran i flyet sitter flyvertinnen med ansiktet vendt mot passasjerene, hun virker blid, selv om hun foran hver landing har måttet be ham slå av iPoden, hun er selvsagt også pen.

Platekompaniets tidsregning

Da jeg kom hjem etter endt musikkveld sammen med et par kamerater, anslagsvis rundt klokka ett natt til lørdag, gikk jeg rett inn på Platekompaniets nettsider. Jeg så straks at det var kommet en ny kampanje. Denne gangen var temaet ”Trick or Treat”, og bak den barnslig skumle logoen skjulte seg blant annet (som jeg hadde forutsett tidligere på kvelden) flere Bob Dylan-klassikere, sammen med andre storheter som f.eks. Sigur Ros, Kaiser Chiefs og Paul McCartney. Med tanke på gavekortet som lå og brant på bordet, satte jeg straks opp en handleliste til lørdags formiddag.

Utpå formiddagen lørdag ankom jeg Platekompaniet full av forventning og med handlelista (den innheholdt grovt sett dobbelt så mange B-er som O-er) i lomma. Forventningen gikk fort over til forvirring da jeg oppdaget at de fortsatt kjørte den gamle kampanjen i butikken. Hverken Bob eller Kaiser sto i tilbudshyllene. I stedet skinte remastrede utgaver av The Doors’ produksjon mot meg, side om side med godbiter fra Neil Youngs lange berg og dalbane-karriere.

I forsøk på å oppklare misforståelsen, fikk jeg oppmerksomheten til en av de ansatte. Hun snakket etter det jeg kunne dømme ukorrigert Setesdalsdialekt, men jeg forsto til slutt at de ikke lanserte den nye kampanjen i butikken før etter helgen. Tiden på Platekompaniets internettsider ligger altså to dager foran tiden i butikkene.

Tilbake sto jeg med favnen full av Neil Young og The Doors. Bob må nok vente til mandag.

Gud og George mot røkla

Ifølge The Guardian sier George Bush jr at invasjonen i Afghanistan og i Irak begge var på oppdrag fra Gud. Hva får han som belønning for å drepe tusenvis av uskyldige mennesker, tro? Jeg håper det ikke blir at han – som Job i det Gamle Testamentet – får leve i mange hundre år!